På tide med barmhjertighetsdrap i norsk presse?

Etter 4 uker som avisleser i Norge i ferien, må jeg virkelig stille meg spørsmål om det er på tide med litt barmhjertighetsdrap i norsk presse. For en leser av stort sett internasjonal presse, fordi jeg stort sett ikke bor i Norge, er det en depressiv opplevelse å leve på norske aviser i 4 uker. Utenriksstoff er bortimot 100% syndikert, så man finner det samme i en rekke aviser, eller har lest det på nett allerede i en utenlandsk avis. Lederskribenter er av et kaliber man skulle tro ledet til stryk første år på journalisthøgskolen, men det har det tydeligvis ikke gjort. Stavanger Aftenblad, som jeg har hatt en viss respekt for, skriver ledere av en dogmatisk art i sin kritikk av FrP som er så dårlige, så tynn (null egentlig) i analyse, men slagord som er en ayatolla i land langt borte verdig. Man kan saktens være enig i konklusjonen at FrP's innvandringspolitikk er kritikkverdig, men denne lederen var nok med på å vippe FrP til godt over 30% i Stavanger!

De siste dagers hylekor rundt Hagens mulige/kanskje/kanskje ikke flytting, viser at pressestøtten bare opprettholder et nesten 100% konformt hylekor, uten evne til undersøkende journalistikk, men med stor evne til slagordpreget pjatt. Hans kommentar om at Dagsavisen har "gått av hengslene" og kun lever av pressestøtte (det første en rimelig vurdering, det siste et faktum), har fått redaktøren til å ta lederpennen fram igjen og presterer å kalle Hagen dum (riktignok med et lite "politisk" foran), fordi han kritiserer deres navlestreng til Kulturdepartementet.

Det hevdes fra alle hold i pressen at mangfoldet er verdt statsstøtten, ensretting er prisen for pressedød, folkeopplysning er viktigere er penger osv. Som sagt, jeg er ikke imponert etter 4 uker med 5-7 aviser hver dag, alle på papir. Det må finnes enklere og billigere og bedre måter å få spredd dødsannonser og lokale vaffelsalg, for det er stort sett det eneste genuine lokale stoff i svært mange av avisene. Ja, de fremstår nærmest som nyhetsinnstikk i ElKjøp og XXL-avisen enkelte dager. Verdig skattepenger å opprettholde?

Hva er det som gjør en utryddingstruet næring som papiraviser verneverdig gjennom statsstøtte? Hva gjør Dagsavisen foskjellig fra Jernverket og Odda Smelteverk, eplesaftfabrikker og apotek? Hvorfor skal en næring (ja, NÆRING, det er det det er, hverken mer eller mindre!), skjermes fra virkeligheten, at de ikke lenger har kunder?

Det er selvsagt fordi de er ekstreme opinionspåvirkere, vandrer i lukkede fora med politikere som bevilger pengene, skriver pent/stygt om de ulike politikere som de liker/ikke liker. Tilsammen blir dette et "kriminelt forbund" som burde vært sett nærmere på. Men hvem skal se? Journalister som er opptatt av jobbtrygghet eller politikere som er opptatt av gjenvalg? Det skjer neppe, men etter disse ukene kan jeg ikke annet enn drømme om betydelig barmhjertighetsdrap i norsk presse i de kommende år. Så får kundene bestemme om vi vil se Marie Simonsen, Arne Strand og (ikke så) unge Geelmuyden på annenhver side og annenhver TV kommentar.

Jeg drømmer om et avisnorge a la USA, 4-5 sterke nyhetsmiljøer som konkurrer med hverandre, ikke dyrker hverandre, som har kompetanse og tyngde til å ta fram saker det avislesende publikum vil ha, ikke bare Trond Giske. Og så kan vi kanskje få en statslig finansiert måte å formidle dødsannonser på. Så la oss skru av respiratoren, jo før jo heller.

http://bloggurat.net/minblogg/registrere/3b8d587336ab6fd627f31b8136bd8d45370aa005