Burma - hva kan vi gjøre?

Burma er i fokus igjen, dels fordi husarresten til Aung San Suu Kyi skulle utløpt i slutten av måneden, dels fordi en skrullete amerikaner som har kalt seg "Burma aktivist" svømte over en liten innsjø og tok seg inn i huset hennes, mot hennes vilje, men har likevel landet henne i trøbbel med myndighetene igjen. Brudd på husarresten at hun har hatt besøk... Saken kom vel som manna fra himmelen til de paranoide generaler i Burma, de som har flyttet hovedstaden fra Rangoon til Naypiydaw, en gudsforlatt plass i jungelen, bygd av slaver, og hvor generalene gjemmer seg i underjordiske bunkre. Jeg tror flere av oss ville sett på det som en god løsning å gjemme seg under jorda, om vi hadde utsatt 56 mill Burmesere for den behandligen generalene har!

All verdens sanksjoner og tiltak ser ut til å prelle av på ledelsen i Burma, selv ASEAN har null innflytelse, og investeringene fra vennligsinnede land går opp år for år. De årlige auksjoner av rubiner og andre edelstener som myndighetene arrangerer, tiltrekker seg stadig flere kjøpere, i alle fall fram til finanskrisen satte inn.

Bør vi fortsette sanksjoner mot Burma, hvilken effekt har det? USA er i tenkeboksen på sanksjonene, og debatten går høylytt blant de som er engasjert i Burma generelt og Suu Kyi spesielt. Selv støtter hun sanksjoner, men mange av hennes yngre opposisjonsvenner mener at 20 år med sanksjoner er fullstendig feilslått, og at de bør avvikles snarest. Generalene får sin champagne og kaviar via Beijing uansett, mens den jevne burmeser sliter stadig mer med skaffe mat og inntekt. Videre mener mange at sanksjoner har ført til at ansvarlige selskaper har holdt seg borte fra Burma, og de som investerer i olje/gass, tømmer, gruvedrift etc er de verste røverselskaper i verden som behandler sine ansatte som slaver og ikke bidrar hverken til endring eller økonomisk utvikling som folk har glede av. Burmesere i Burma er stort sett motstandere av sanksjoner, burmesere i landflyktighet ofte tilhengere, og det skal vi kanskje merke oss.

Jeg snakket for litt siden med en utlending som driver en møbelfabrikk i Burma. Han har investert i en moderne fabrikk med gode arbeidsforhold, han betaler sine 300 ansatte bra lønn og tilbyr både helsetjenester og utdanning. Som han sier selv, jeg har aldri betalt en Kyat til myndighetene, men har skap et bedre liv for ca 300 familier. De fleste som begynte hadde dårlig helse, barna fikk ingen utdanning, idag er alt dette endret og det er positiv utvikling for noen få i alle fall, i et av verdens fattigste land. Hans produkter er ikke salgbare i mange land, inkludert Norge pga av boikotten. "Hva burde jeg gjøre, legge ned og sende 300 familer ut i dyp fattigdom igjen?" Ikke et lett spørsmål å besvare, prinsipper er en ting, realiteter noe helt annet.

Etter å ha besøkt landet noen ganger, snakket med både burmesere i og utenfor Burma, samt mange med innsikt i forholdene i Burma, er min mening at sanksjoner må oppheves. Det er strutsepolitikk å si nei til investeringer og arbeidsplasser for burmesere, og dermed muligheten til et anstendig liv, mens vi på den annen side sier ja til at hjelpeorganisasjoner skal operere i Burma, når de må betale avgifter til myndighetene og kjøpe varer og tjenester fra myndighetene til inflaterte priser, der differansen går til generalene og deres lakeier. Sanksjoner er testet, de har feilet og om mulig drevet Burma enda lenger inn i det paranoide diktatur. Bare gjennom utdanning, helse og inntekt for folk flest, finnes det en mulighet for det burmesiske folk å endre de politiske forhold. Jo flere som kan lese og skrive, jo vanskeligere for diktaturet. Er det tilfeldig at de mest aktive opposisjonelle er munker? De har alle lært å lese og skrive, de kan samles i grupper på mer enn 5 uten at myndighetene griper inn. Om flere fikk denne muligheten gjennom utdanning og jobb, kan forandring skapes, sanksjoner betyr status quo!

Så beklager Aung San Suu Kyi, vi er uenige om veien videre, men som du vet er mange av dine landsmenn enige med meg. Men vi støtter deg uansett 100% i kampen for et fritt og demokratisk Burma, der valgresultater respekteres og der befolkningen gis muligheter for et verdig liv.

Tør vi ta denne debatten hjemme på berget eller er vi for opphengt i gamle forestillinger, for fokusert på å vise "de rette holdninger" mot diktatur og brudd på menneskerettigheter til at vi kan diskutere realiteter? Kan vi kanskje tørre å drive pragmatisk utenrikspolitikk i stedet for å bare sitte trygt langt borte fra realitetene og diskutere prinsipper? Herved er norske politikere utfordret!